Trender i forskerutdanningen: Impulser fra USA

31.10.2002
I forbindelse med besøk av professor Maresi Nerad fra College of Education, University of Washington, Seattle, arrangerte NorFA og Norges Forskningsråd 24.10.02 et seminar i Forskningsrådets lokaler om trender i doktorgradsutdanningen i USA og Norge. Seminaret ble åpnet av NorFAs rektor Hans Guðmundsson, som straks ga ordet til den anerkjente amerikanske foredragsholderen.
I forbindelse med besøk av professor Maresi Nerad fra College of Education, University of Washington, Seattle, arrangerte NorFA og Norges Forskningsråd 24.10.02 et seminar i Forskningsrådets lokaler om trender i doktorgradsutdanningen i USA og Norge. Seminaret ble åpnet av NorFAs rektor Hans Guðmundsson, som straks ga ordet til den anerkjente amerikanske foredragsholderen.

Professor Nerad ga først en historisk bakgrunn for doktorgradsutdannelsen i USA. Utdannelse i sin alminnelighet forventes å være nyttig for det amerikanske samfunnet, noe som ikke nødvendigvis er tilfellet i et Europa som lenge har levd etter mottoet om utdannelse for læringens skyld. I USA er det også vanlig at universitetene har stor grad av selvstendighet og opererer med egne styrer, noe som fører til at landet ikke har én modell for forskerutdanning, men flere.

Den amerikanske forskerutdanningen kan likevel sies å følge en hovedstruktur, som begynner med to års såkalt ”course work”. Dette er en generell introduksjon til faget, hvor undervisningen gis i form av seminarer og eventuelt laboratoriearbeid. Etter disse to årene tar man en kvalifiseringseksamen i metode, faglitteratur og ”reasearch design”, og disse tre deleksamenene skal være i form av artikler som hver for seg er publiserbare. I tillegg gjennomgår forskerstudenten en muntlig eksamen der de første ideene til avhandlingen diskuteres. Først etter disse rundene skriver studenten sin prosjektbeskrivelse, og begynner å arbeide med en avhandling.

Etter å ha avlagt doktorgraden blir det i USA mer og mer vanlig, særlig blant kvinner, å gå inn i en post.doc.-stilling. Professor Nerad er skeptisk til denne ordningen, som kan bli en ren utnyttelse av unge forskeres arbeidskraft. En post.doc. har lav lønn, lav prestisje og få sosiale rettigheter i forhold til arbeidsgiveren.

Forsker dr. philos. Svein Kyvik fra NIFU la frem sine resultater fra en evaluering av norsk doktorgradsutdanning. Hovedproblemene ved denne er ifølge Kyvik at Norge har for få doktorgradsstudenter, at gjennomsnittsalderen er for høy, at for få fullfører, og at de som fullfører er for gamle når de gjør det. Som et talende eksempel nevnte Kyvik at innen visse fag er gjennomsnittsalderen for oppnådd doktorgrad 33 år i USA, mens man i de samme fagene i Norge begynner på doktorgradsutdanningen i 33-årsalderen. På den annen side er det prosentvis flere som fullfører doktorgradsutdanningen i Norge enn i USA, og Kyvik mente at dette kunne ha sammenheng med at finansieringen er bedre i Norge.

Kyviks løsning på Norges problemer er en ny gradsstruktur som gjør det mulig å begynne på doktorgradsutdanningen etter det første året av mastergraden, men slik at doktorgradsutdanningen varer i fire år i stedet for tre. Kyvik anbefaler også formaliserte forskerskoler og at post.doc.-ordningen utvides.

I diskusjonen etter foredragene nevnte Kari Balke Øiseth fra Utdannings- og forskningsdepartementet at post.doc.-ordningen i Norge blant annet har til formål å holde på kandidatene etter avlagt doktorgrad og på denne måten tilby dem arbeid. Dette står i motsetning til ordningen i USA, hvor post.doc.-innehaverne ofte er billig arbeidskraft uten karrieremuligheter. I tillegg syntes Kari Balke Øiseth at det var positivt at NorFA nå igangsetter et forskerskoleinitiativ.
Nyhetsbrev
Facebook