Den grønne omstillingen handler om mennesker

Ifølge nordiske forskere er det også nettopp derfor energiomstillinger ofte er konfliktfylte. Energi er en del av menneskers hverdagsliv, og omstillinger griper inn på omfattende og nesten eksistensielle måter.

I den grønne omstillingen handler det ofte om at tiltak som skal bidra til lavere karbonutslipp fører til miljømessige og sosiale konflikter om arealer, nærmiljø og lokale rettigheter. Dette er tilfellet en rekke steder i Norden, blant annet i områder hvor det letes etter sjeldne mineraler og der det bygges vindmøller eller kraftlinjer.

Denne spenningen er utgangspunktet for forskningsprosjektet Energy Lives!, som undersøker hvordan energiomstillinger former og formes av hverdagsliv, politikk og infrastruktur.

– Når vi snakker om energiomstillinger, handler diskusjonen ofte om teknologi, marked og utslippskutt. Mindre synlig er menneskene som lever midt i energisystemene, og som bærer konsekvensene av omstillingene i hverdagen. Det er nettopp dette Energy Lives!-prosjektet handler om, sier prosjektleder Melina Antonia Buns.

Buns er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Stavanger og del av The Greenhouse – Senter for miljøhumaniora. Sammen med forskere fra hele Norden forsker hun på energihistorien nedenfra: gjennom liv, minner, konflikter og erfaringer.

Energiens livsløp

Prosjektnavnet Energy Lives! har en dobbel betydning. På den ene siden peker det til at energi er en del av menneskers liv, og på den andre henviser det til at energien har et eget liv – fra utvinning via bruk til etterlatenskaper.

– Energien må produseres. Den må hentes ut fra naturressurser, som olje og gass. Deretter må den transporteres til anlegg der den foredles, enten til drivstoff eller til elektrisitet. Energien distribueres videre gjennom infrastruktur som rørledninger og kraftnett, som finnes både over og under bakken. Samtidig oppstår det restprodukter, som utslipp, avfall og i noen tilfeller radioaktivt materiale. Til slutt står vi igjen med både fysiske spor og systemer – bygninger, installasjoner og nettverk. Alt dette utgjør energiens livsløp, med ulike kilder og former, forklarer Buns.

Hun understreker at desto nærmere denne typen infrastruktur kommer menneskene, desto mer personlig og konfliktfylt blir den. Det kan handle om vindkraft, datasentre eller strømpriser, men også om helt grunnleggende spørsmål om hva vi bruker energi til, og hvem som betaler prisen. Fordi energi også fører til kostnader, enten økonomisk, kulturelt, sosialt eller familiært.

– Samtidig må vi spørre hva vi egentlig bruker energien til. Trenger vi alle datasentrene, og det energiforbruket de innebærer? Kan vi produsere energi på allerede utbygde områder i stedet for å bygge ned nye? For oss handler det om å forstå, formidle og stille kritiske spørsmål ved formålet med energiproduksjon og -utbygging.

Den første energiutfasingen

Som historiker er Buns opptatt av å se de lange linjene i energiomstillingene. Hun mener vi nå står oppe i en unik situasjon:

– Opp gjennom historien har vi tilført nye energikilder til energimiksen vår. Men vi har aldri faset noen ut. I praksis har vi derfor bare lagt til, mer som en utvidelse enn en reell omstilling. Om en skal møte Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen, som alle nordiske land har sluttet seg til, trengs derimot en utfasing av fossil energi. Dette representerer et energiskille vi historisk sett ikke har opplevd tidligere.

Nordiske forskjeller

De nordiske landene har til dels svært ulik tilgang til energi, noe som også gir ulike forutsetninger for å få til et grønt skifte, som handler om at energien skal bli mer klimavennlig.

– Det er åpenbart at Norge står i en særstilling, fordi en stor del av den nasjonale energiproduksjonen allerede er basert på vannkraft, som i seg selv ikke krever avkarbonisering. Island er i en lignende situasjon med geotermisk energi. Samtidig krever en økende elektrifisering av samfunnet økt tilgang til elektrisitet. Her ser vi forskjeller innad i Norden for eksempel på hvordan utbygningen av vindkraft blir møtt av samfunnet. Historisk har vindmøller i Danmark blitt bygget gjennom kooperativer, der lokalsamfunnet har eierinteresser og økonomiske gevinster av den grønne energien. Det at de også kan knytte vindmøller til noe positivt, kan bidra til økt aksept. Samtidig kan utenlandsk eierskap eller lite økonomisk gevinst lokalt føre til mindre aksept.

Rettferdig omstilling

For at den grønne omstillingen skal lykkes, må den skje rettferdig, ifølge Buns. Det første steget er å erkjenne at enkelte grupper og yrker vil bli hardere rammet enn andre.

– En av de største utfordringene er hva som skjer med ansatte i olje- og gassnæringen. Her handler det om å legge til rette for omstilling og kompetanseheving, slik at deres erfaring fortsatt kan bidra til verdiskaping og industriell utvikling. Vi kan også lære av tidligere omstillinger i Europa, der avindustrialisering, som for eksempel i Ruhrområdet, har skapt nedgang og ulikhet. Slike erfaringer viser hvor viktig det er å være proaktiv og involvere dem som blir berørt – de sitter selv på verdifull kunnskap om hvordan kompetansen kan brukes videre.

Når energipriser øker, skaper det sterke reaksjoner. Slik vi har sett flere steder i verden etter at energi- og drivstoffprisene økte både etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 og Israel og USA sitt angrep på Iran tidligere i år. Da vil tiltak som gjør energien billigere kunne dempe motstanden, men disse tiltakene kan også øke forbruket og dermed svekke omstillingen.

– Diskusjonen om strøm- og drivstoffpriser viser at vårt forhold til energi er preget av følelser. Da oljeprisen steg i 1973 valgte politikerne å begrense og redusere forbruket i sivilbefolkningen. I 2025 og 2026 ser ikke det ut til å være noe som politikerne ønsker å gjøre. I stedet velger de å kompensere ved å gjøre det rimeligere, altså stimulere til mer forbruk.

Dette er ifølge Buns et tydelig eksempel på hvordan energiforbruket formes av politiske prioriteringer og hvorfor en omfattende energiomstilling vil være preget av konflikt.

– Det er viktig å huske at energisystemene våre ikke er gitt – de er formet av historiske valg, og de behøver ikke se ut som de gjør nå. Fremover kan vi tenke annerledes, for eksempel kan det være mulig å innføre mer desentraliserte løsninger der flere produserer noe av energien selv, og å arbeide for å redusere det samlede energiforbruket – og her kan vi finne mye i historiske dokumenter om forskjellige visjoner for energisystemer og -samfunn. Dette handler ikke minst om hvor villige politikerne er til å ta beslutninger som er langsiktige og som kanskje er ubekvemme i øyeblikket, men som er nødvendige i klimakrisen det globale samfunnet står i.