Arktis rommer både aktive gruver og en lang historie som viser seg i form av nedlagte anlegg. Når en gruve stenges, bør området restaureres på måter som beskytter sårbare økosystemer, tar hensyn til lokale behov og er robuste i møte med akselererende klimaendringer. I de ekstreme omgivelsene i Arktis er imidlertid nedstenging og restaurering av gruver langt mer komplisert enn tilsvarende prosesser andre steder.
I prosjektet «Responsible mine restoration – Integrating local engagement, ecology, and engineered solutions in Arctic environment (RestoMine)» arbeider nordiske forskere med å utvikle en helhetlig tilnærming til bedre gruverestaurering i arktiske områder, i tett dialog med lokalsamfunnene.
For prosjektleder Christian Maurice oppstod ikke motivasjonen over natten. Han forklarer at han har arbeidet med opprydding i forurenset grunn og restaurering av gruveområder i over 15 år, og at noen spørsmål om arktisk minerestaurering stadig har dukket opp. Å omsette denne langvarige ideen til et finansiert, tverrnasjonalt prosjekt viste seg imidlertid å være vanskelig. Maurice beskriver barrierene uten omsvøp:
– Det er mye mer komplisert å finne finansiering for to eller tre land. Nasjonale forskningsråd finansierer sjelden flernasjonale prosjekter. Det som finansieres i Sverige kan ikke brukes i Norge, og omvendt.
Gjennombruddet kom da NordForsk lanserte den nordisk-kanadiske utlysningen om bærekraftig forvaltning av Arktis. Ifølge Maurice fungerte utlysningen «som en katalysator» og gjorde det endelig mulig å samle riktig team på tvers av landegrenser og fagdisipliner.
Dette åpnet for samarbeid mellom ingeniører, økologer, antropologer og lokalsamfunn fra Sverige, Danmark, Grønland og Norge for å utvikle nye tilnærminger til ansvarlig gruverestaurering i kalde klima.
Hvorfor restaurering av gruver er nødvendig
Maurice forklarer at det i hovedsak finnes to typer problemer som gjør restaurering av gruver nødvendig.
– Det første problemet skyldes erosjon, som kan føre til spredning av partikler i naturen, for eksempel til elver, noe som reduserer vannkvaliteten. Erosjon fra vind og vann er et vanlig problem for alle typer gruveavfall. Deretter har man gruver som produserer kobber, sink, gull og lignende, hvor malmen er knyttet til sulfidmineraler. Sulfidmineraler kan danne syre og forurense vann med tungmetaller. Disse gruvene er langt vanskeligere å tilbakeføre enn for eksempel jernmalmsgruver, slik som dem man finner i Nord-Sverige.
– På den ene siden har man partikler som kan påvirke økosystemet. Hvis det finnes partikler i vannet, vil fisk, fiskeegg og lignende bli påvirket. På den andre siden – og dette er det store problemet – har man sulfidholdige gruver som forurenser omkringliggende vann. Slike gruver krever avanserte løsninger for tildekking, og disse kan være vanskelige å etablere, særlig på steder der veiinfrastrukturen er begrenset og det er krevende å transportere maskiner eller egnede materialer, slik som på Grønland.
En helhetlig tilnærming til restaurering
RestoMine er organisert rundt fire sentrale forskningskomponenter: forståelse av hvordan lokalsamfunn bruker og forestiller seg landskap etter gruvedrift, utvikling av bærekraftige tildekkingsmaterialer, reetablering av vegetasjon under arktiske forhold og sikring av langsiktig robusthet i møte med klimaendringer.
Samlet utgjør disse komponentene et rammeverk for gruverestaurering som forener sosiale forventninger med økologiske realiteter og ingeniørfaglige begrensninger.
Utover de vitenskapelige målene har RestoMine også som ambisjon å gi allmennheten tilgjengelig og forståelig informasjon. Mange lokale interessenter – mennesker som bor i nærheten av gruvene – møter svært tekniske diskusjoner dominert av gruveselskaper, deres konsulenter og miljømyndigheter. Prosjektet tar sikte på å bidra til å redusere dette kunnskapsgapet gjennom tydelige forklaringer av risiko og realistiske restaureringsalternativer.
– Noe vi diskuterte da vi skrev søknaden, var at kommunikasjonen er svært ubalansert. Man har på den ene siden gruveselskaper med sin ekspertise og konsulenter som snakker med miljømyndigheter og miljødomstoler. På den andre siden står vanlige folk, som ikke har gruvedrift som yrke og har helt andre ting å håndtere i livene sine. Hvordan når man dem? Hvordan informerer man på riktig nivå? Et av våre mål er derfor å tilby lett tilgjengelig informasjon til offentligheten slik at folk kan forstå utfordringene knyttet til gruverestaurering, hvilke muligheter og begrensninger som finnes.s
Urbefolkning eller lokalbefolkning?
NordForsks utlysning la vekt på urfolks perspektiver og deltakelse, men Maurice mener at dette begrepet ofte er mer komplisert i praksis enn på papiret. Han utfordrer forestillingen om at urfolk – eller andre lokalsamfunn – har enhetlige syn på gruvedrift eller restaurering av gruver.
En paneldebatt under ACG Mine Closure 2025 i fjor belyste hvordan gjenåpning av en gruve ble oppfattet fra to diametralt motsatte perspektiver: enten som en trussel mot kulturen til en nasjonal minoritet, eller som en mulighet for lokal sysselsetting, ettersom det aktuelle selskapet avviser såkalt «fly in – fly out»-arbeidskraft.
Maurice peker også på hvor lett «urfolksperspektiver» kan reduseres til bestemte aktiviteter, som reindrift, selv om mange i disse samfunnene ikke driver med reindrift, og mange mennesker med ulik bakgrunn også påvirkes av gruvedriften.
– I prosjektet fokuserer vi heller på lokale samfunn eller lokalbefolkning, altså alle som bor i nærheten av gruven og kan bli berørt av restaureringen, forklarer Maurice.
På dette grunnlaget rammer RestoMine arbeidet sitt inn rundt lokalsamfunn – det vil si menneskene som bor nær gruveområdene og direkte påvirkes av dem. Deres behov er konkrete, deres arealbruk observerbar, og deres stemmer avgjørende for å definere meningsfull restaurering.
Les mer: RestoMine-prosjektets nettsider